Amalfikysten med Minori og Positano

14-19 august 2025

For å komme oss til den berømte Amalfikysten reiste vi fra Procida til Napoli med båt, og deretter tog til Salerno og båt videre utover den italienske utgaven av Lofot-veggen. Vi valgte akkurat denne reiseruten fordi denne tar kortest tid etter Blondinens mening samt de alternativer vi hadde i august. Vårt mål var å komme frem til Minori så tidlig som mulig, og denne reiseruten er faktisk en opplevelse i seg selv. Du kan sikkert ta båt direkte fra Procida til Amalfikysten men vi hadde ikke mange alternativer da vi reiste hit.

Når vi kom i land i Molo Beverello valgte vi taxi til Napoli Centrale. Det å ta taxi i Napoli er egentlig en attraksjon i seg selv. Vår taxi-driver kjørte i 90 km/t i 30 sonen og kjørte konstant på rødt lys. Røde lys var veiledende etter hans mening og vi ankom destinasjonen på under 10 minutter. Taxi koster rundt 20 Eur, og det var verdt pengene siden varmen var jævlig.

Det er ikke sykt enkelt å finne rett togbillett til Salerno, men det handler om å velge rett billettmaskin. Legg inn litt ekstra tid her slik at du får rett billett til rett tog. Når du først har fått billett trenger du ikke gjøre samme tabbe som oss. Vi stilte oss opp, pent og pyntelig i kø for å komme om bord. Italienere gjør ikke dette, og er du smart går du ned perrongen og velger en togvogn langt ned på settet. Konsekvensen av å stå i kø for første vogn er at du må dele kupé med andre reisende som sitter i trappa med gule tånegler og lukter Axe Africa. Disse personene har også et naturlig underskudd av søvn som gjør at de sover, sikler, fiser og henger over skuldra på deg mens de italienske landsbygdene farer forbi togvinduet. Togturen fra Napoli til Salerno tar under 40 minutter, og du er glad når du kommer fram.

Det er kort vei fra togsporet til havna, og selv om det er garantert er varmt klarer du lett denne turen. Om du trenger litt motivasjon skal du vite at han som jobber med å ta i mot båtene ikler seg verdens korteste utgave av speedo laget av dongeri. Solkrem har han lagt på hylla for 40 år siden, men smilet skal ingen ta fra den glade kai-arbeideren. Bomsen kjente selv på skammen over å sitte i shorts fra Norrøna når det autentisk vakre Italia bydde på slike muligheter.

Billetter til båten kan du kjøpe i havna og vi betalte 26 Eur for turen til Minori inkludert bagasje som koster ekstra. Vi valgte å sitte fremme i båten slik at Blondinen fikk slikke sol, og Bomsen valgte for anledningen å kjøre baris. Dette viste seg å ikke være spesielt lov, men siden mannskapet kun snakker italiensk bet ikke dette på Bomsen som stadig ble mer og mer lik Eros Ramazotti der han satt. Båten vi tok het Battellieri Amalfie Maestrale og var skjønn i seg selv. På turen hadde vi anløp i Vietri Sul Mare, Cetara og Maiori før vi ankom Minori.

Minori

14-16 august besøkte vi Minori...gud bedre for et vakkert sted. Vi hadde kanskje ikke de største forventningene til denne landsbyen, men der tok vi kraftig feil, Minori er en liten by og bebyggelsen ligger opp langs fjellsidene. Her er det kort vei fra stranden til toppen, men det er apostlenes hester som gjelder. Snør på ryggsekken, fatt mot og gå oppover til der du skal bo.

Selv valgte vi Filu Rooms Paradise Tower. Mottakelsen er flott. og du får veldig god informasjon og tips om området og stedene rundt. Stedet anbefales, og det er ikke spesielt dyrt heller. Minori er mindre kostbart enn mange av de andre stedene, og er etter vår mening minst like vakkert og praktisk. Ikke minst er Minori et perfekt utgangspunkt om du skal gå den kjente Sitronstien.

Skal du spise i Minori anbefaler vi å spise på Cafè Europa som ligger på torget. Her er det veldig bra service, bra mat og hyggelige priser etter vår mening. Blondinen kjøpte seg en karaffel med husets vin, bomsen slukte nedpå tre øl og begge spiste pizza til den nette sum av 35 Eur. Helt ærlig er ikke pizza førstevalget på dette stedet, mens resten av maten er svært bra.

Sitronstien - Sentiero Dei Lemoni

Sitronstien starter fra byen rett ved siden av Minori, som heter Maiori. Det er kort vei å gå mellom disse byene og husk å gå (nesten) sidelengs fordi det er bare en vei mellom alle landsbyene og det er mye trafikk på smal vei. Maiori er litt større enn Minori, med litt flere butikker og spisesteder.

Det er noe fint med en sti, og det er noe fint med sitroner. Det er også noe fint med slang. Mens Blondinen var mest opptatt av å oppleve, fotografere og puste gjennom nesen var Bomsen mest på jakt etter å rappe korinter, druer og sitroner. Bomsen klarte å knabbe til seg alle sorter til jul, mens blondinen tidvis var full av skam.

Sitronstien er vakker nok i seg selv, og ble kanskje enda vakrere når vi presterte å gå oss vill på turen. Det som skulle ende i limoncello, piker og sang endte med jungel-tur, spindelvev og firfisle for vår del. Her anbefaler vi å følge merket rute, men om du havner utenfor er det helt greit også. Vår tur endte øverst i skauen i Minori, og der kan du se hvor de egentlige sitronene bor.

Ravello

Etter sitroner, spindelvev og fisler som løper opp kapp valgte vi merkelig nok å ta turen til Ravello. Stien til Ravello går rett utenfor vår leilighet og vår eminente vert mente turen tok en time. Turen består utelukkende av trapper, ingen vind og høyest mulig UV-indeks. Når vi omsider kom til toppen hadde Blondinen små utslag av svetteperler i panna, mens Bomsen så ut som en Aperol Spritz i trynet. Vi brukte 35 minutter på bestigningen, og denne dagen var det Blondinen som satte marsjfarten.

Når du kommer opp på torget ved Villa Rufolo er det meste kostbart. Her kan du tappe gratis vann i kranene, men hvem vil vel ha vann på et slikt sted. Blondinen krevde sin rett og en tørr italiener, mens Bomsen ergret seg grovt over at ølet kun ble servert i miniatyrflasker. 50 Eur fattigere var vi imidlertid klar for å bivåne den fantastiske hagen stedet byr på, og fulle av iver lot vi oss hengi til det botaniske eventyret. Billettene inn, for to personer koster 8 Eur, og det er det faktisk verdt. Det er mange damer som tar selfies på balkongene med dyre kjoler, sminke og unaturlig lyst hår. Bomsen likte ikke akkurat den delen fryktelig godt, men når Blondinen stilte seg opp i Norrøna-shorts, singlet og hestehale på balkongen ble alt glemt.

Alt i alt anbefaler vi Minori på det sterkeste! Det er billigere enn normalen i øyriket, penere enn du tror, færre turister og et blendende vakkert sted. Blondinen skal ha ekstra kudos for at vi satte av litt ekstra tid i denne landsbyen, og vi slår et slag for at stedet besøkes. Etter både Sitronstien og turen opp til Ravello var det nok trapper og skritt, og vi begynte å forberede avreise til neste sted, Positano.

Positano

16. august reise vi fra Minori til Positano med båt. Vi tok båten som gikk 08:30, og kjøpte billett ved en skranke i havna. Vi betalte 36 Eur for turen, inkludert bagasje som koster 3 Eur pr. bagasje. Buss er vesentlig rimeligere, men tar lengre tid og er litt mindre komfortabelt syns vi, og med båt får du sett kystlinjen fra havet. Det tar bare 10 minutter med båt fra Minori til Amalfi by, og her måtte vi bytte båt. Ventetiden er ikke mer en en liten halvtime. Køsystemet på Amalfi er litt uryddig etter norsk standard, så still deg gjerne opp litt langt fram slik at du hører når din båt annonseres. Turen videre tar 25 minutter, og utsikten er mildt sagt storslått. Her ser du båter som eies av rikfolk, og som leies av enda rikere mennesker mistenker vi. Båten som tar deg langs kysten har god plass på de tidlige avgangene, mens turene som går midt på dagen har vesentlig flere passasjerer.

Positano er akkurat like vakker som du kanskje har sett på postkort. Postkort er ikke noe man sender lengre, siden SoMe har overtatt akkurat den jobben. Byen ligger klistra oppover fjellsiden, det er loddrette trapper og fullstendig kaos i de få gatene byen består av.

Siden vi kommer fra den nordlige halvkule har vi lært oss til at mennesker som tilbyr tjenester på strand- og kaiområder sjelden har gode hensikter. Noe av det første som møtte oss var Interno Positano Bus. Bomsen lot seg ikke lure av verken italiensk sjarme eller gode forretningsideer, og hastet raskt forbi det som så ut som en hyggelig eldre mann. Blondinen derimot, valgte å la seg blende av både italienske frisyrer og gestikulering. Når Blondinen etter en tid tok igjen sin Boms kunne hun fortelle at Interno PB tilbydde transport av bagasjen opp fjellsiden med dertil egnet smalt kjøretøy. Dette var noe av det mest primitive forslaget Bomsen noen sinne hadde hørt om, så konklusjonen ble at vi selvsagt skulle bære våre sekker de få hundre meterne opp til leiligheten. Dette skulle Bomsen få angre nokså kraftig på, men hva visste vel han om at det var 450 trappetrinn i loddrett retning som lå i vente i en sann satans varme. Bomsen svettet mer enn ti kvinners samlede hetetokter under en heftig overgangsalder, og det ble ikke noe bedre når han møtte en eldre britisk dame på første repò som sa "Oh dear, they have just arrived" uten å virke imponert over vekten på sekk og tilbehør.

Før den store trappemarsjen til leiligheten var det tid for lunsj nede på stranden. Her valgte vi et av de få stedene som hadde åpent denne morgenen. Blondinen kjøpte omelett, mens Bomsen gikk for en toast som hadde egenskapen til å klebre seg voldsomt til ganen. Her var det langt dyrere enn vi forventet og lunsjen kom på småfrekke 48 Eur.

Vi skulle bo på Villa Verde, en B&B som ligger høyt oppe i fjellsiden. Blondinen hadde lest seg godt opp på alternativene i kystbyen, og etter en nøye vurdering konkluderte hun med at her fikk vi mest for pengene. Det skal sies at stedet preges av å være pusset opp på 90-tallet, hvor blomstrete fliser var en sikker vinner. Tekstilene går mye i gult og purpur, og Bomsen konstaterte at det eneste som manglet var pyntekappe over gardinene og brystpanel. Men, herregud og fader så rått det egentlig er når du først klarer å ta det inn over deg. Her finnes ikke jåleri, interiørdesign og fiksfakseri, men det er rent, pent og innbydende på en litt merkelig måte. Rommet hadde balkong med tidenes utsikt, hånddukene var stive og uten tøymykner og kunne brukes som både skrubb og fuktabsorbent. Vi ble tatt vel imot av bestyrerinnen, og det vi antar var hennes sønn eller kanskje nevø. Nevøen, som vi for anledningen velger å kalle han, kunne engelsk og forklarte på en utmerket måte hva stedet kunne by på. Vi fikk tips om turer, butikker, restauranter og det meste som Positano kunne tilby. Bestyrerinnen hadde vi lest om på andre nettsteder før vi kom, og selv om vi kan forstå at noen mener hun er litt streng har hun definitivt sin sjarm. En annen fiffig detalj med bestyrerinnen er at hun aldri sover. Hun var våken når vi kom hjem nokså sent, og jaggu var hun på pletten når vi tørna ut grytidlig neste dag også. På Villa Verde finnes ikke jålete digitale nøkkelkort, men dørene åpnes med en dertil stor nøkkel i messing. Denne ønsker bestyrerinnen at du leverer før du drar ut på tur, og når du kommer hjem igjen henter du nøkkelen i skranken. Da er rommet vasket og oppredd, og du føler deg som Harry Potter når du går gjennom de litt mørke korridorene med messingnøkkelen i handa.

De fleste middagene spiste vi på restauranter i høyden. Det er klin umulig å gå ned til stranden for å spise, og deretter gå hjem med pizzamage. Det blir for mange trapper og høydemeter til at dette er forsvarlig. På den ene restauranten fikk vi hjelp av en hjelpsom kelner til å bestille transport til fjellandsbyen Agerola, som var startpunktet for morgendagens store begivenhet. Blondinen fylte år, og vi skulle gjøre det som var hovedmålet med hele reisen. Gudenes sti lå for tur, og vi gledet oss voldsomt til å endelig å oppleve denne spektakulære vandringen.

Gudenes sti - Sentiero degli Dei

Avreise fra Villa Verde var 07:30, et tidspunkt som viste seg å være gunstig for denne type utflukt. Gudenes sti er kjent for avsindige menger med turister, og selv om vi nå var i midten av august strømmer folk fremdeles til området. Italienerne har fellesferie i august, og dette bidrar selvsagt til at også den gjengen har planer om å feriere i eget land.

Bomsen og Blondinen stilte seg håpefull ute på fortauet og ventet på automobilen som skulle frakte de til fjellandsbyen Bomerano som ligger i Agerola. Bomsen speidet velvillig etter både Dacia Duster og Fiat 500 som er rasetypiske biler i dette området, mens han satte tennene i en forholdsvis umoden nektarin. Blondinen på sin side la merke til en ravnsvart Mercedes Benz som lukeparkerte litt oppi veien. Hun spurte om dette kunne være vår takstameterkusk, mens Bomsen noe hånlig konstaterte at Blondinen fremdeles ikke hadde lært seg å se forskjellen på sosialdemokratiske kjøretøy for middelklassen og fiffens doninger.

Ut av den tyske serieproduserte, stramme og noe hissige bilen spratt det en italiensk skjønnhet med navn Lorenzo. Lorenzo var ulastelig antrukket i stram mørkeblå dressbukse, lyseblå langermet skjorte med mansjettknapper, et slips med samme farge som benklærne og lave mokasiner i lyst skinn uten sokker. Han hadde vannkjemmet italiensk frisyre og noen diskre øredobber. Bomsen klarte ikke ta inn over seg Lorenzos tilstedeværelse før han rakte ut sin Amalfiske hånd og ønsket oss velkommen til Positano Limousine Service - Luxury Cars - Professional Drivers.

Litt brydd satte Bomsen og Blondinen seg inn i det flate og sorte gliset, mens Bomsen kunne konstatere at hans presisering til transportfirmaet om at vi tross alt skulle kjøres ut til en 50-årsdag hadde fungert litt i overkant av det vi kunne forvente.

Turen fra Positano til Bomerano tok en times tid, og det var en perfekt leveranse av vår italienske venn. Hadde vi tatt buss, som tross alt er normalen, måtte vi tatt buss til byen Amalfi og byttet buss der til Bomerano. Buss er selvsagt mye billigere enn Lorenzo som kostet 140 Eur, men med tanke på folkemengdene som skal på vandring synes vi det var verdt hver en krone. Vår Professional Driver kjørte trygt og sikkert på de smale og svingete veiene, og han delte velvillig av sin kunnskap om området. Vær for øvrig oppmerksom på at en "vanlig" taxi som du stopper på gata i Positano gjerne tar 160 Eur for samme tur, og da er det faktisk litt morsommere å fleske til med sorte flak med detaljer av krom.

Etter en americano i Bomerano var vi klar til å starte på selve turen. På skiltet ved starten står det at turen til Positano tar 4 timer, og dette kan sikkert stemme bra. Vi gikk imidlertid videre fra Nocelle som er stiens endepunkt, så vår tur ble noe lengre siden vi gikk innom Montepertuso før vi gikk 1000 trappetrinn ned til Positano.

Etter noen hundre meter på støvete brostein i starten, kommer du til selve stien og starten på Gudenes sti. Du skal ikke ha andre guder enn meg, brukte Bomsen å fleipe med til Blondinen. I etterkant innser han at Blondinen godt kan ha en geit eller to som ekstra gud. Etter en kort mars på den støvete stien gikk vi rundt en sving, og der møtte det oss et helt merkelig syn.

I et område som sikkert kan minne om Tora Bora-fjellene i Afghanistan med huler og kalkstein dukket det merkverdig nok opp en flokk geiter i fjellsiden. Dette er kanskje ikke sjokkerende i seg selv, men det å se geiter som klorer seg fast i de karrige fjellhyllene var litt av et syn. Den ene geita, som Bomsen antok var sjefen grunnet et voldsomt skjegg hadde tatt plass ytterst på en knaus over oss. Hadde sjefen tråkket 10 cm lengre frem på sin fjellhylle hadde han endt sine dager på akterdekket til en av yachtene som ligger utenfor kysten. Her kunne det fort blitt Amalfisk fårikål av luftig geit, men siden sjefen så ut som også var gammel hadde han sikkert bedre kontroll enn vi forstår.

Det er ufattelig bratt, karrig, steinete og goldt, men geitene valgte å stå som statister til vår store forundring. Det er for øvrig noe med blikket til geiter som er litt merkelig. De sperrer opp øynene og har kulerunde øyne når du passerer med sekk, solbriller og faktor 50 i fjeset. Akkurat som om de er sjokkert over å se et mennesker i deres habitat. Bomsen på sin side, kunne forklare for Bondinen at geiter sannsynligvis har svært dårlig hukommelse, og at dette er grunnen til deres sjokk-blikk over å se oss på vår vandring. Blondinen, som selv er oppvokst i landlige omgivelser, kunne raskt informere tilbake at geiter har rektangulære pupiller som gir dem et bredere synsfelt på rundt 340 grader. Dette utvidede synsfeltet gir dem muligheten til å se mer i bredden, hvor trusler kan komme fra. Skal du angripe en geit, noe du sikkert ikke har store planer om, bør du med andre ord snike deg innpå fra høyden eller fra undersiden.

Som om det ikke var nok med geiter på de smaleste fjellhyller, var ikke vår zoologiske vandring over. På andre siden av den smale stien ble vi møtt av to esel som gjorde seg klar for dagens arbeidsøkt. Bomsen mente riktig nok at det ene dyret mest sannsynlig var en hest, og ikke et esel, men hva vet vel han om slikt. Etter geit, esel og hest er det også på tide å hilse på gris. Gris har etter hva Bomsen har hørt et svært kraftig bitt, så det var en avmålt Boms som poserte sammen med sin Blondine for å la seg fotografere sammen med galtene. Om det var galte eller purke vites ikke, men galte høres på mange måter litt bedre ut tenker vi.

Etter disse dyriske innslagene var vi omsider klar for å fortsette vår tur blant guder og sand. Stien videre er fin å gå på, men Bomsen syns høydene var i overkant. Hadde det ikke vært en blendende vakker utsikt hadde Bomsen garantert returnert til start og ropt på Lorenzo, men utsikten gjør at selv den mens infernalske Boms klarer å heve seg over sin egen høydeskrekk. Man passerer "bukt etter bukt" med vakrere og vakrere utsikt, og når du tenker at det umulig kan bli mer spektakulært trekker du raskt den tanken tilbake etter neste sving.

Like etter at du passert griser som ikke biter, kommer du til et sti-kryss hvor du kan velge mellom øvre og nedre sti. Vi valgte den nedre, og begge disse stiene etter på samme hovedsti senere på vandringen. Den nedre skal riktig nok være noe lengre enn den øvre, men begge stiene går egentlig i relativt samme område. Det er noen vannposter på turen hvor du kan fylle på med kaldt vann, men disse er i hovedsak i starten av turen. Det er vesentlig å ha med nok drikke på en slik tur, og når du tror du har nok i sekken tar du gjerne med en flaske ekstra.

Det er ikke serveringssteder på vandringen, og siden vi var i 50-årsfeiring hadde vi laget lunsj kvelden i forveien. Til drikke ble det servert prosecco, og vi fant et perfekt sted for tidenes matpause mellom guder, firfisler og litt maur. Matpakkene ble foreviget på en stein, slik at vi kunne legge ut tidenes skrytebilder på SoMe. Etter at Bomsen hadde slafset nedpå sin halvmeter med lyst brød, skinke og i overkant mye ost, registrerte Blondinen at det var kommet tusenvis av småmaur på hennes baguette under fotoseansen. Bomsen følte på en ubeskrivelig følelse og trang til å kaste opp, men sånn oppførsel kan man ikke vise når man tross alt har drukket prosecco mens det er andre vandrere i området.

Det er ikke helt sant at det ikke finnes serveringssteder langs vandringen. Mot slutten av den gudelige sti ble både Boms og Blondine oppmerksom på et skilt som viste veien til Grotto Bar (Instagram _godsgrotto). I det fjerne kunne vi høre lyden av det Bomsen ville kalt klokkespill, men som raskt viste seg å være spirituell klang fra en cd-plate. Grotto Bar er en naturlig hule i fjellet hvor det selges forfriskninger som øl, vin og limoncello og annen lesk. Stedet er autentisk, historisk og et fantastisk sted for en vel fortjent pause fra varmen. Her får du litt følelsen av å sitte i jungelen, mens lyden av det som burde vært et klokkespill sendes ut fra høyttalere i tretoppene. Både Boms og Blondine storkoste seg på det litt merkelige og alternative stedet, så her ble vi nok sittende en drøy halvtime mens vi snakket om geiter på fjellhyller, litt om esel eller hest og konkluderte med at det var 3 griser en en blondine på det ene fotografiet.

Det er kort vei fra Grotto Bar til Nocelle som er stiens endepunkt. Her kan du velge å hoppe ned de 2000 trappetrinnene ned til Positano eller ta turen videre til Montepertuso. Vi valgte det siste, og det er litt langt selv om det anbefales. Ved å følge vårt veivalg får du se Italias svar på Torghatthullet, i tillegg til noen svært merkelige kalksteingrotter. Vi vet egentlig ikke om det er kalkstein, mens siden Bomsen er av den konkluderende sorten ble disse definert som nettopp dette.

Fra Montepertuso har du 1000 trappetrinn ned til Positano, og du kommer til å kjenne på en følelse av takknemlighet, stølhet, solbrenthet, tørsthet og lykke. Siden det tross alt var Blondines 50-årsdag benyttet vi muligheten til å kose oss med vino bianco på takterrassen, og ikke minst en bedre middag til kvelds. På takterrassen er det mulig å selv ta med det du ønsker å nyte i glasset, og bestyrerinnen stiller velvillig opp med både glass og vinåpner. Skrukorken er enda ikke oppfunnet i dette landet, så her gjelder det å holde seg inne med godt voksne bestyrerinner for å få rett redskap. Dagens store bursdag endte med kræsjlanding på det purpur sengeteppet cirka fem timer tidligere og 30 000 skritt rikere enn en normal feiring ville gjort, men Garminklokka til Blondinen viste tydelig at det var tid for hvile.

Dette er en tur du MÅ ta om muligheten byr seg, og er noe av det fineste vi har gjort i et annet land. Vi har slettes ikke reist over alt, men akkuret denne delen av Italia med Sitronstien og Gudenes sti går vi virkelig god for.

Vi avslutter med å si som Lorenzo, Arrivederci! Om du ikke har sett den kjente og kjære fjernsynskokken Gino Valente på 90-tallet betyr dette "på gjensyn."

Rett før remsøvnen knocket ut den siste hjerneaktiviteten, var vi skjønt enige om at neste dag skulle brukes i horisontalen på stranda i Positano. Bestyrerinnen, som aldri sover, serverte frokost på takterrassen 07:30. En typisk italiensk frokost består av butterdeig, aprikos, ravnsvart kaffe, nutella, yoghurt, litt mer butterdeig og enda en sterke kaffesort som Bomsen bare nikker og sier hei til på samme måte som når han møter andre nordmenn i utlandet. Vi må heller ikke glemme syltetøyet av røde bær, som man ofte tror er marmelade av moreller, men som ofte viser seg å være kirsebær. Kirsebær har aldri vært, og kommer aldri til å bli spesielt godt.

På stranda tok Blondinen seg utmerket ut med aprikosfarga hud og matchende bikini, mens Bomsen fikk sin tilmålte oppmerksomhet som følge av sin voldsomme svette og en hudfarge som mest minner om noe man kan se på en landbrukshøyskole. Om du planlegger en tur på stranda er det smart å være tidlig ute. Solsenger er avsindig kostbart, men det finnes en gratis strandbit for de av oss som klarer seg med håndduk og solkrem.

Avreise Positano - Napoli

Noen erfaringer rikere valgte vi å ta båt fra Positano tilbake til Napoli. Billettene kjøpte vi på Omio-appen, og vi bestilte reise via Positano Jet, avgang 08:30 og turen kostet 61 Eur for oss begge inkludert bagasje. Vi valgte å sitte på øverste dekk slik at vi kunne nyte utsikten mot den italienske Lofot-veggen best mulig. På turen vestover ser du vakkert landskap, kirker på de høyeste fjellknauser, Sorrento, Capri og ellers et travelt liv på havet. Turen tar halvannen time og vi vurderte dette til å være en mer behagelig reisemåte enn buss og tog. I tillegg tar båten fra Positano vesentlig kortere tid enn de alternative reisemåtene.

Tips og triks fra Blondinen:

Pakk gode sko, solkrem og reis gjerne med ryggsekk. Positano er en horisontal by så koffert er meget ugunstig
I motsetning til oss kan du med fordel takke ja til "positano bus" som frakter din bagasje fra havnen til der du skal bo
Skal du bo på litt ulike steder langs amalfikysten så ta gjerne båt mellom byene, utrolig fint å se kysten fra båten
Det er veldig kostbart å spise nede ved havnen i Positano by, litt lengre opp i høyden er det også butikker og spisesteder som ikke har samme priser
Vi bodde i Positano fordi vi skulle gå Gudenes Sti. Om du ikke må bo i Positano er det rimeligere å bo i andre byer. Amalfi og Positano skal i følge de lokale være de to dyreste stedene å bo