Tokyo

3-9 oktober 2018

Tokyo altså! Historien begynner med at Bomsen nærmet seg fredfylte 40 år, og Blondinen som alltid er på den kreative siden når gaver skal handles inn hadde et spørsmål. Spørsmålet handlet om hva Bomsen ville oppleve på sin store dag, og svaret kom kontant.

Tokyo var målet, og en lang fase med planlegging stod for tur. En enkel Boms kunne lett ha reist 11 timer østover uten å planlegge så veldig mye, men heldigvis finnes det Blondiner som vet så meget bedre. Vi gjorde oss klar til det som skulle blir tidenes lengste tur, og du verden for opplevelse det skulle bli.

SAS fløy oss med presisjon til Kastrup (Copenhagen), hvor det går direktefly til den Japanske hovedstaden. Herfra går du selvsagt ombord i et avsindig stort fly som sender deg østover inn i natten.

På vårt fly var det naturligvis mange japanere om bord og dette er en fordel i seg selv. Dette betyr at det hele oppleves som stille, høflig og du er høyere enn folk flest på flyet.

Når vi, etter det som best kan beskrives som en silkemyk landing, ankommer Naruto Airport kom det en nokså beskjeden melding over høyttaleren fra vår svenske kaptein, « Aha, det är vad som händer när man vet hur man landar flera hundra ton stål i östen..». (Beklager svensken!).

Når du lander på Naruto skjønner du raskt at dine japanske venner har kontroll på logistikken. Om det mot formodning er en kø, står alle på geledd og det er ikke et snev av hverken knuff eller mas. Folk holder kjeft og venter til det blir deres tur, og slik må det faktisk være i et område som huser småfrekke 37 millioner med samme hårfrisyre.

Når du har fått tak dine pakkenelliker er det tid for å suse videre til hovedstaden, og da snakker vi hele østens hovedstad, Tokyo. Lykke til med å kjøpe rett billett på automaten på flyplassen! Om det skyldes flaks eller karma vites ikke, men Blondinen klarte på ubeskrivelig vis å skaffe oss billetter til rett tog  og til rett bydel. I en slik situasjon hadde enhver Boms valgt å ta en taxi, men det er selvsagt før han forstår at taxisjåfører her nede ikke kan et snev engelsk.

Bruk gjerne litt god tid på automaten hvor du får tak i togbilletter, og ser du noen andre med snev av lyst hår bør du spørre om hjelp! Det er garantert noen fra Europa på flyplassen som kan hjelpe deg, så her handler det bare om å legge inn litt mer tålmodighet enn det Bomsen er utrustet med.

Vi valgte, eller Blondinen valgte, å bo i bydelen Shinjuku. Bomsen, som skriver dette kan ikke det fonetiske alfabet, men ville valgt å kalle bydelen SHInjuuuukUUUU som forslag på denne typen benevnelse.

Vi bodde på Hotel the knot Tokyo, Shinjuku, som vi bestilte på Hotels.com. Her tror vi det er rimeligere enn å bo i Shibuya, og hotellet var overraskende bra faktisk. 

Toaletter i Japan i er en egen opplevelse i seg selv, og dette fikk Bomsen erfare etter sitt første toalettbesøk på hotellet. Her plasserer man sitt legeme på plastringen over porselenet, og valget av knapper etter det fornødne er enormt. Du kan velge å ha pan-pipe-moods mens urinen forlater kroppen, og du kan få kraftig underspyling når seansen er overstått. Det var mange knapper Bomsen ikke turte å prøve i frykt for at disse var koblet til tampong-uttrekkere eller andre slagvåpen.

Vår tur til Tokyo fant sted mellom 3.- 9. oktober. På denne tiden kan været variere noe, og selv om vi hadde litt regn var det aldri kaldt. De dagene det var sol, var det ikke noe problem å legge seg på en benk i en park uten jakke for å jobbe mot jetlag. Det er ingen hemmelighet at akkurat dette med jetlag når man flyr til Japan kan skape noen utfordringer, og dette ble en større prøvelse for Bomsen enn Blondinen. Det sykeste er at Bomsen faktisk presterte å sovne mens han vandret nedover den mest kjente handlegaten, og skvatt til på samme måte som når middagshvilen sender deg utenfor et stup rett før du sovner.

Golden Gai

Det er selvsagt mange ting du MÅ oppleve i Tokyo, men gå for all del ikke ikke glipp av Shinjuku Golden Gai! Dette er et merkverdig område hvor de har klart å klemme inn over 200 små barer, hvor mange har sine egne tema. Området er eldgammelt, og består faktisk bare av noen få gater selv om det virker overveldende når du kommer inn i «bydelen». Når vi skriver at barene er små, er dette en underdrivelse, som er et begrep Bomsen normalt ikke er kjent for å bedrive. Noen av barene er så små at det neppe kan være plass til mer enn 4 gjester, og da står eieren av baren, som også er servitør klemt opp i et hjørne mens han venter på bestillingene. Den første baren vi ramlet inn på hadde tv-skjermer som sendte hesteløp fra Israel, så om den interessen sitter langt fremme i din frontallapp er det bare å legg turen akkurat dit. Vi tok en øl sammen men noen lokale japanere som hadde denne noe sære interessen, og søkte heldigvis lykken på en ny bar på andre siden av gaten.

Takene på barene i Golden gai er akkurat slik du ønsker tak skal være i Japan. De går selvsagt nedover fra toppen, som er selve hensikten med alle tak, før de gjør en elegant sving oppover når de nærmer seg området hvor vi er vant til å montere takrenner. Her finnes det verken skifer eller decra, men tretak som har vært moten de siste hundre årene. Siden de fleste lokale gjestene ikke er høyere enn en gjennomsnittlig norsk konfirmant fra Kautokeino (med påfallende lik frisyre), kan du godt gjøre det til en vane å legge inn litt ekstra knekk i knehasene når du entrer inngangsdørene. 

Vi gikk nå videre fra vår første pub, og på det neste stedet var det to ledige plasser. Egentlig var det bare ett ledig stede på denne puben, men siden Bomsen er meteren høyere enn snittet ble det plutselig et ledig sete til. Den siste stolen ble ledig ved en tilfeldighet, som bare Bomsen og Blondinen kjenner til. Det handlet enkelt om en mann med munnharpe som ble mistet på gulvet, hvor Bomsen sendte både harpe og følge ut av døren, men denne delen av historiefortellingen har Blondinen valgt å kalle som "irrelevant". 

Her er det mulig å kose seg, sa Bomsen, mens han bestilte tørr vin sin til utkårede, før han selv skulle slite med en stram japansk whisky. Tørr vin, er en nokså enkel sak å leske strupen med, mens whisky er desto mer komplisert. På slike steder er fasaden viktig, så Bomsen latet som han var særdeles interkontinental, og sippet velvillig på sin brune drikk med isbiter uten at det var spesielt godt. Isbitene i Japan må være laget av kjernekraft siden de aldri smelter, så også her har vi noe å lære av piggsveisene. 

Det er som sagt uhorvelig trangt på slike steder, og plutselig skjedde det noe som var utenfor Bomsens kontroll… Mennesker møtes, og Blondinen og Jane, en amerikansk flott dame, hadde funnet tonen på dette mikroskopiske stedet. Jane, som hadde forfedre fra Bergen, og Blondinen, som selv har familie fra Bud på Møre var som ett å regne. Her var det bare noen titalls mil mellom arvematerialene, og Bomsens germanske opprinnelse ble elegant oversett. 

De skrattet og lo, som to venninner som ikke har sett hverandre på årevis, mens Bomsen og Janes mann var som statister å regne. Bomsen skjønte raskt at dette ikke var en holdbar situasjon, selv om han nå snart var 40 år, så Jack ble raskt adoptert som bomsen kompis, som kompensasjon i en ellers vanskelig tid under trange kår.

Målet med dette er ikke å fortelle dere at Golden Gai gir dere venner som Jane og Jack, men hit skal dere dra for å møte nye mennesker. Stedene er så små at dere er nødt til å snakke med hverandre, og det kan bli vennskap eller gode historier av disse treffene. 

Tokyo Skytree

Hit skal du ikke dra om du er redd for høyder. Hit skal du IKKE dra om du er redd for høyder. Hit skal du egentlig IKKE dra om du er normal. Men, om du tenker at litt høyde er ok, litt heis i det som ligner på tåpskap er innafor, og om du er akkurat passe idiot, har du kommet til rett sted. Blondinen, som har en brevdues kompass, loset oss friskt frem til dette tårnet. Vel, det er ikke noe tårn, det er 634 meter fullstendig galskap, og hit skulle Blondinen absolutt ta med sin Boms.

Skytree ligger i området som heter Asakusa. Om du er insane nok til å ta heisen til toppen, kan du på gode dager se Mount Fuji i horisonten. Gulvet i kuppelen har våre japanske venner valgt å lage i glass, med den konsekvens at du elegant får føle på nærheten til avgrunnen når du labber oppover mot den øverste toppen. Ta gjerne turen til Skytree, men om du har høydeskrekk på høyde med Bomsen bør du ta en trøndersk dram før reisen starten. 

Utenfor heisen til Skytree er det skuespill av noe samurai-greier som vi ikke skjønte et fnugg av, men som bør oppleves. Her var det også matservering. Det er sikkert en større mening med disse spillene, men vi konkluderte med at dette var langt over vår fatteevne. Turen til, og opp i Skytree er selvsagt et must om du først har vaset deg inn i området, så hit skal du definitivt dra om du har mulighet. 

Har du nå ikke fått nok av høyder, og drømmer om Eiffeltårnet finnes det også muligheter. Du er velkommen til å ta turen til Tokyo Tower, som i vår naive verden er en kopi av det som ligger i Paris. Her finner du et tårn som er 333 meter høyt, ergo 13 meter høyere enn sin originale konkurrent, og er malt i rød-oransje farge for å ivareta flysikkerheten. Ta turen om du er i nærheten, men ikke legg opp en egen dagstur til Tower med mindre du er svært interessert i slike kopier av andre landemerker. 

Tokyo Metropolitan Government Building

Bomsen og Blondinen hadde gjentatte ganger passert denne noe middelmådige skyskraperen. Det er feil av en Boms å betegne skyskrapere som middelmådige, all den tid han selv kommer fra et industristed hvor malingen sklir av veggene. Det vi forsøker å si at dette høyhuset ikke utmerker seg målt mot andre høyhus utseendemessig, men innholdet er dog vesentlig bedre enn de fleste andre høyhus vi har besøkt. 

Dagen i dag var av den spesielle arten, og Bomsen hadde overlevd sine første 40 år. Det er selvsagt ingen prestasjon i seg selv å fylle dette året, men Bomsen hadde faktisk noen minutter for seg selv for å minnes glede, sprengstoff, lærdom og erfaringer som kommer gjennom 40 års levd liv. Det har vært litt av en reise, preget av nettopp gode venner og glede. Når Bomsen var en liten gutt, var han ikke Boms, men Falk fra tegneserieheftet. Sølvpilen bodde lengre bort i boliglaget, og det var sterkt fokus på kuler, piler og krutt. Dette var tider, tider som aldri kommer tilbake, men tider som minnes med glede. 

Om vi nå, klarer å rive oss løs fra Bomsens sentimentale digresjoner, kan vi gå litt nærmere innpå Government Building, hvor altså Bomsen skulle starte sin egen gebursdag.

Vel oppe i toppetasjen på Government Building, ble Boms og Blondine møtt av en eldre dame som sa «Konnichi wa» mens hun smilte med øynene og bukket. Bomsen på sin side responderte med å si «hallo» på norsk, mens Blondinen knelte høflig og sa «Arigato, Konnichi wa», samtidig som hun klarte å bukke samtidig som hun knelte. 

Det sykeste med denne delen av historien er egentlig ikke at Blondinen presterte å svare høflig, men heller det faktum at Bomsen gir stående applaus når den eldre damen tilkjennegir at hun faktisk forstår Blondinen. Det å bli forstått av en lokal japansk dame gir mening. Blondinen, som forresten har en svært godt utviklet sans for språk, er den type turist som etter én dag i et nytt land sier hei, adjø, god morgen og takk på det lokale språket. Bomsen, derimot, har mindre utviklet vokabular og språkforståelse, og hans forsøk på å tilnærme seg Blondinens standard ender alltid pinlig. Det blir ofte salute (skål) når han skal si hei, buongiorno (god dag) når han får vekslepenger i retur, og andre meningsløse fraser fra en som prøver å late som han er en verdensmann uten å være i nærheten. 

Tokyo Metropolitan Government Building (東京都庁, Tōkyō Tochō) som bygningen egentlig heter, var i tidligere tider Tokyos høyeste bygg med sine pene 243 meter. Dette var en rekord de hadde frem til 2007, når det altså var en gjeng med driftige japanere som hadde andre spennende byggeplaner. 

Det er mange turister som besøker høyhuset, og vi valgte å legge turen opp til "observasjonsdekket" nokså tidlig på dagen. Det åpner 09:30, og vi var der rett ved dette tidspunktet i frykt for kø og pinsel. I tillegg til at du selvsagt får kjøpt suvenirer, har de både bar og café i høyden. Vinduspostene er akkurat så brede at du kan sitte i de, og dette med å sitte i vinduskarmer er ikke forenelig med Bomsens skrekk. Egentlig er det en fullstendig irrasjonell ting dette med å sitte i vinduskarmer. Dersom det er slik at menneskeheten faktisk har et sterkt behov for å sitte i karmer, hvorfor bygges ikke normale hus med metertykke vinduskarmer? For Bomsens del virker det som om er et behov for å bygge bredere vinduskarmer jo høyere et bygg er. Om et bygg er 400 meter, er det liksom ikke måte på hvor brede disse foringene skal være for å tilfredsstille folks behov for å sitte i karmen og lene seg mot glassruten. Sitte kan du gjøre i stoler eller sofa, på en krakk eller i en sakkosekk for den saks skyld, men du er ikke så opptatt å se alt i fugleperspektiv at vinduskarmen er det optimale alternativ. 

Uansett, brede vinduskarmer eller ikke, utsikten er som sagt helt enestående. Det koster heller ikke noe å komme inn eller opp i bygget, så dette er en destinasjon vi enkelt kan anbefale. Kjøp deg noe til å fukte strupen, nyt utsikten og sitt gjerne i vinduskarmen om du absolutt har dette behovet. Mens du sitter i karmen vil du se Mt Fuji i det fjerne om du har satt deg på rett side av bygget, og du kan reflektere over at du faktisk er i Japan. Fra denne høyden ser Tokyo uendelig stort ut og det er ikke så rart når byen har vokst sammen med  Yokohama og Kawasaki i tillegg. Området du ser utover nå huser 37 millioner mennesker, selv om "bare" 14 av disse millionene bor i det som egentlig heter Tokyo. Det siste du trenger å vite fra dagens O-Fagstime er at Tokyo selvsagt er Japans største by, og at ca. 10% av landets innbyggere bor i denne byen. 

Fiskemarkedet Tsukiji 

Japanerne flest er sunne mennesker, og de spiser annerledes enn vi gjør i vesten. Her setter de pris på lokal mat, selv om de selvsagt også blir overlesset med laks fra norske fjorder. Det er ikke kjøtt-produksjon nok i Japan til at alle kan spise mengder med rødt kjøtt, så her er det mye fisk, grønnsaker, nudler og ramen i utallige variasjoner. 

Vi tok metroen til markedet, og metro anbefales som transportmiddel. Den delen av fiskemarkedet som driver med auksjon av fisk ble i 2018 flyttet til Toyosu, men det er fremdeles rikelig med både fisk og folk i Tsukiji for å si det mildt. Området er stort og det selges fisk og skalldyr, i det vi utkanten av Norge kaller "løs vekt". Her kan du kjøpe deg tunfisk, laks, krabbe, blekksprut eller kanskje en pose med snegler til kvelds. Det er uendelig mange arter som lever i havet, og vi mistenker sterkt at japanerne spiser de aller fleste av disse.

Bomsen anser seg selv som det han har valgt å kalle matsensitiv. Dette er sikkert ikke et ordentlig ord på ekte, men det burde det faktisk bli. Matsensitivitet kommer som følge av en frykt og skepsis for matvarer han ikke vet hva er. Denne redselen kommer særlig til kjenne når matvarene i Bomsens forstand egentlig ikke er matvarer. Snegler er et typisk slikt produkt som Bomsen er skeptisk til. Det er svært lite mat i et sneglehus, og du må spise 300 snegler til middag om du skal bli mett. Når du er ferdig med den siste sneglen er det fire timer siden du slurpet i deg den første slimete kompisen med bruk av en tannpirker, og du kjenner på en ny følelse av sult. Dersom mennesker skal overleve på å spise snegler ser Bomsen for seg at de må spise snegler 16 timer i døgnet for å stilne sulten, og dette er ikke spesielt bærekraftig. En annen ting som etter Bomsens syn er unødvendig er veldig små blekkspruter som spiddes levende og grilles lett over åpen flamme. Blekksprut i seg selv er avskyelig som mat, og når disse er mindre et et kinderegg når de presses på grillspydet blir det hele for meget. 

Ta deg god tid til å vandre rundt mellom salgsbodene. Siden du mest sannsynlig bor på hotell uten eget kjøkken, blir det litt komplisert om du legger helgehandelen her. Men, nyt tiden og la deg begeistre av folkemengdene, fiskemengdene og kulturen. Om du faktisk skal handle er det kontanter som er tingen på dette markedet, siden det er alvorlig langt mellom kortautomatene. 

Etter noen timer med fisk og folk, var det tid for en sen lunsj. Vi kom til fiskemarkedet i 12 tiden, og når det nå var tid for lunsj, var det sushi på menyen. Du sitter ikke her og spiser biff liksom, så her var det bare for Bomsen å manne seg opp og slå følge med Blondinen på restaurant. 

Sushirestaurantene i markedet har ofte slike transportbånd som maten kommer seilende på. Dette er egentlig for en fordel å regne for matsensitive, som ikke forstår japansk verken skriftlig eller muntlig. Her får du altså muligheten til å se maten før du strekker deg etter dine favorittbiter, og du slipper å se i en meny hvor du uansett ikke skjønner et eneste ord. 

Blondinen på sin side har et motsatt syn på dette med mat. Hun er totalt ukritisk og svært risikovillig etter Bomsens vurdering. Her er det ikke snakk om å utvise et eneste snev av skepsis, selv om man altså sitter rett ved transportbåndet som sender de sykeste retter på rekke og rad. Bak båndet er det en sushi-kokk med den skarpeste kniven menneskeheten har sett, og med denne fikser han filet av ål, fisk og andre sjødyr på en vanvittig effektiv måte. 

Så skjedde det altså, det som skulle vise seg å forklare hvor forskjellig to reisende mennesker kan være... Mannen med forkle og kniv av karbonstål, røska en røkt ål opp av et karr, satte knivspissen i buken og skar en filet med lynets hastighet. Fileten ble videre hakket opp i 5 centimeter store biter og gnudd fast til en klump med klebrig ris og en klunk stram soyasaus. Fiskebiten med tilbehør ble slengt i en gul plastskål med lokk, før den deretter ble sendt på sin reise på båndet. Bomsen, som var i sjokk over både arbeidsmetode, hastighet og kombinasjon, fulgte den gule beholderen med argusblikk mens den suste mot oss sammen med andre skåler med øvrige småretter. Bomsen kjente på en slags lettelse når skåla passerte, men den lettelsen kunne han elegant ha spart seg når fangarmen til stormåsen på hans venstre side snappet til seg både skål og innhold. Min vakre og trønderske Blondine, som nå oppførte seg som en glupsk stormåse, var rask av med lokket på den gule skåla og sendte både ål og ris ned i svelget. Bomsen satt forstummet tilbake, og kunne bare konstatere at forskjellen var enorm. Som en slags kompensasjon tok han selv en rød skål med noe som lignet på en omelett. Dette var imidlertid en tofu, et soyaprodukt som ikke smaker mer enn papp og representerte absolutt null risiko. 

Shibuya

Dette er Tokyo! Dette er så absolutt det du ønsker å se når du først er i denne vakre byen. Shibuya er akkurat det du forbinder med Tokyo når du ser byen på fjernsynet. Nå er det ikke mange som ser på fjernsyn lengre, men du skjønner hva vi mener. Det er sykt mye folk, lys, lyd og larm. Det er vakkert, på sin helt egne og merkelige måte og du må ha vært her for å forstå. Det mest ikoniske er nok fotgjengerfeltene i Shibuya Crossing, som garantert er mest kjent fra filmen Lost In Translation. Her snakker vi om et fenomen som fungerer sånn at alle går over det kaotiske krysset samtidig når det blir grønn mann, og her kan det være mange tusen som går over på samme tid. Det er 5 fotgjengerfelt i ulike retninger i krysset, og det er nokså sykt å si at det å gå over et fotgjengerfelt er en opplevelse. 

Shibuya er den aller største av de 23 bydelene i Tokyo, og selvsagt den aller kuleste etter vår mening. Når man er i Japan er kul og rar ofte litt samme begrep, siden alt er så vanvittig annerledes enn det vi er vant til. Sett deg gjerne ned på en pub eller café og gjør dine egne observasjoner. Vi valgte å sette oss ned på en irsk Pub som sikkert het Dubliner et eller annet, slik irske puber ofte gjør i det store utland. Her fikk vi god utsikt mot krysset og en av de store gatene, og her kan du sitte i timevis mens du glaner. Første gang du ser en gjeng som kommer susende på go-kart, utkledd som Luigi, Mario og Peach i den elleville trafikken blir du kanskje sjokkert, men dette synet blir du faktisk vant til mens du nipper til en Guinness hos dine irske venner. Du kommer til å se steder hvor servitørene er utkledd som Hello Kitty, mens de serverer menn i bleier og smukk. Plutselig ser du en lang kø med dresskledde herremenn som står i kø på fortauet for å se førpremiere på en ny Pokemon-figur, mens du lurer på om det er du eller de som har en skrue løs. Området byr naturligvis på uante muligheter for shopping, og for vår del besøker vi ofte UNIQLO om muligheten byr seg. Her selges det bra klær, av høy kvalitet til en ok pris. 

Tokyo for øvrig

Det er uendelig med muligheter i denne vakre metropolen. Er du tidlig oppe, og det er du mest sannsynlig siden du er døgnvill, er parkene et vakkert syn. Selv det er ekstremt med folk her, har de i byplanen satt av plass til grøntareal som virkelig fortjener et besøk. Hiv deg med på morgengymnastikken når godt voksne japanere tøyer og strekker på legemet, og nyt stillheten som denne byen faktisk også byr på. 

Vi besøkte parken som heter Meiji Jingu, og her er det en park som åpnet i 1920 til ære for en eller annen keiser som vi ikke har satt oss inn i. Stedet er uansett vakkert, og selv om du ikke forstår alt som stedet byr på er det definitivt verdt et besøk. 

Shinjuku Gyoen National Garden er annen park som definitivt er vårt førstevalg. Her er det påfallende likt Central Park i New York, og du kan se deres utgave av Emipre State i utkanten av parken. Hit bør du virkelig dra, og reiser du på våren er kirsebær-blomstringen et vakkert skue. Blondinen nøt parken til sitt fulle, mens Bomsen skal innrømme at han snek til seg en drøy time søvn på en av parkens benker. Legg ellers merke til hvor rent og pent det er i Tokyo. Du finner ikke sneiper, tyggis eller annet søppel i denne byen. Selv uteliggerne som bor under bruene i ly for været har sykt bra orden i sysakene sine. Selv om de sover på utbretta pappesker, er cd-platene (ja disse finnes fremdeles) sirlig stablet med tellekant på siden av soveposen. 

Om du ønsker å dra på shopping, uten å besøke de tradisjonelle butikkene, tar du turen til Nakamise. Her finner du tradisjonelle varer, slik som suvenirer, mat, snacks og andre lokale godbiter. Det er mye folk her, men du er kanskje ikke spesielt fremmed for store mengder homo sapiens om du har valgt Tokyo som ditt neste reisested. 

Litt fotos av den fantastiske maten

Både Boms og Blondine bruker å avslutte sine turer med "hit må vi dra tilbake". Når det gjelder Tokyo kunne ikke dette være mer sant og ærlig. Byen er vakker, folkene er vakre, maten er vakker, drikken er vakker, parkene er vakre og alt det rare er vakkert. Vær så snill å ta turen om muligheten byr seg, du kommer ikke til å angre et sekund. Men, ikke spis nysløyd ål med mindre du har stamina slik Blondinen har. Reis vel! 

Tips og triks fra Blondinen:

• Etter litt undersøkelse fant jeg ut at det var best å bo i Shinjuku. En bra "nybegynner" by for de som skulle reise til Tokyo
• Det er utallige parker og mange små sentrum overalt, så velg overnatting nært der du vil være mesteparten av tiden
• Husk at de fleste i Tokyo ikke kan engelsk. Ut fra informasjon vi fikk hadde de ikke engelsk på skolen før 90-tallet. Her gjelder det å finne litt yngre mennesker, men selv de skygger banen om du spør; excuse me, can you help me?
• Besøk Golden Gai, unikt og noe helt annet enn hva du har opplevd før
• Bestill en guidet Super Mario Tour, vi møtte disse i sentrum og ble veldig begeistret. Her var både Super Mario, Luigi, Peach, Bowser og flere på go`kart tur i storbyen. Hadde vi hatt flere dager ville vi nok gjort dette vi også
• Tokyo har sine etterligninger over alt, både parker og tårn som ligner de i New York og andre kjente parker og bygg i Europa
• Besøk Tokyo Skytree, 634 meter over havet. Her ser du Tokyo, men også byer som bare blender inn og til slutt blir en enorm storby
• Du MÅ legge inn lengre tid enn normalt for å finne rett billett til flytoget på retur. Dette er ikke stedet hvor du skal bomme på transporten når du skal hjem. I skrankene snakker de begredelig engelsk, og vi kjente på et snev av panikk når vi ikke klarte å forstå hvordan vi skulle få billett til rett tog. Om du må vente noen timer på Naruto er dette absolutt et sted hvor du uansett kan kose deg
• Ikke dø av skrekk dersom mobilen din lager en ukjent og høy lyd. Vi ble vekt midt på natten av jordskjelv-varsel, og slike varsel er koblet til din telefon. Heldigvis kom det ikke skjelv når vi ble varslet
• Kjøp kokkekniv. Det selges svært fine og gode kniver i Tokyo, og disse er ikke spesielt kostbare. Bomsen kjøpte seg en lekker og sylskarp kniv på markedet, en kniv som faktisk er så skarp at han ikke tør å bruke den